Det er mange mennesker som tror at katter er ensomme dyr, og at de ikke er omgjengelige. Men virkeligheten skiller seg litt fra den troen. Det er sant at de kan være uavhengige dyr, men hvis vi for eksempel nøye observerer en koloni av katter, vil vi se hvordan de samhandler med hverandre, hvordan de viser omgjengeligheten med andre ledsagere.
Og det de er fortsatt veldig mystiske dyrTror du ikke
Den første sosiale kontakten opprettes med moren, som har ansvaret for å gi ham hengivenhet og beskytte ham, som alle mødre som har båret babyene i livmoren i noen måneder, for deretter å gi dem den dyrebare melk som vil hjelpe dem å bli sterke og sunne. Etter hvert som tiden går, blir kattungen mer og mer autonom: til han kan spise, leke, kort sagt, leve et normalt liv uten at moren gir ham et ben. Selv om vi vet at kattunger som er født hjemme og som kan forbli hos moren deres for livet, vil de alltid opprettholde det nære forholdet.
Som med oss mennesker. Det er ikke overraskende at kattene i en koloni opprettholder et "likeverdig" forhold til sine vaktmestere. De nærmer seg kanskje ikke dem, men bare for å gi mat og sikkerhet, har de mye respekt for dem og nøl ikke med å ringe dem hvis de anser det som nødvendig.
En kattunge som har blitt skilt fra moren i en tidlig alder, mellom 2 og 3 måneder, de kan risikere at mennesker prøver å "humanisere" dem. Du må vite hvordan du kan skille mellom flere ting. De har følelser og de viser det dag etter dag, de har også kapasitet til å lære, men de er ikke mennesker. Katter opptrer aldri overlagt, de tenker ikke på dager hvordan og når de skal for eksempel kjempe med en annen katt. De lever i øyeblikket, og det er hovedforskjellen mellom dem og oss når det gjelder oppførsel.
Og basert på dette må vi handle i samsvar med dette, og ikke skylde ham på noe han ikke har. De handler ikke for å skade oss.